Det nye livet

 

smått om senn begynner vi å vende oss til det nye livet, med en baby i hus..

Det er mye kos, og alle vil helst holde Anlaug når de kommer hjem fra skole og barnehage..

i tillegg til kos, er det også litt skrik, bæsjebleier og ammetåke som vi bare må vende oss til..

men stort sett så har det gått fint, og vi koser oss! 

For en uke siden…(igår)

*God helg

Vi prøver å gjøre denne siste magiske men litt frustrerende ventetida så god som mulig. Det er jo så rart,   rundt neste sving venter ett helt nytt liv, nye utfordringer og gleder og alt som kommer med en baby. Det er ikke så godt å forstå for barna at en baby ikke alltid kommer på termindatoen(i morgen) og at det fortsatt kan gå 10 dager til, og vi bare må vente. Noe av det eneste i livet vi ikke kan ha kontroll over, kommer snart til å hende, og vi må bare finne oss i å vente. Jeg prøver dog å mane frem fødselen ved blandt annet å sette en langtidshevende brøddeig, og begynne på to litt større strikkeprosjekter samtidig. Hadde jo vært typisk om brøddeigen måtte heve til vi kom hjem fra sykehuset. 

#Den følelsen...

Når du ikke klarer å planlegge middager til helgen, for alt du ønsker og lengter etter er å ligge på barsel med melkespreng og snuse på en nyfødt baby…     *Utålmodig*

Ventetid vol.2

I det vi har kastet ut jula, gitt de siste pepperkakene til hønene og ryddet bort alle dorullnissene er det en ny ventetid vi forbereder oss til. I morgen går jeg inn i uke 39!  Klærne er lagt på sin plass på badet, hengevugga er oppe, tøybleiene er vasket og bagen er klar. Det er noe magisk ved det, å forberede "hele" huset på denne nye ukjente lille personen som snart melder sin ankomst. Ungene deler heldigvis min begeistring over å rydde/rote frem klær som de selv har vært bittesmå i, senga som min egen far har ligget i som baby  og endelig kunne jeg finne frem glasset med tørkede bringebærblader som jeg samlet i sommer. 

Jeg skal ikke nekte for at jeg er glad 2014 endelig er her, for i hele romjula har jeg kjent harde kynnere og stikkinger nedover- tydelige tegn på at kroppen gjør seg klar til den store jobben. Jeg er helt sikker på at det er en fordel å være av de eldste når det nærmer seg skolestart. 

Idag var det vask av barneseng som sto for tur, og siden den har stått 2 år på en støvete låve var det jobb nok for alle. Og siden jeg ikke er så glad i å bøye meg var det veldig godt å få hjelp av ivrige barnehender. Så fikk vi vasket golvet i gangen i samme slengen.

*35

Sjekk navlen da, struttenavle!

jepp, da var vi inne i den 35. uka. Den siste tida har virkelig flydd, og det er helt villt å tenke på at frøkna inni magen er så og si ferdig utviklet og kan komme om kun få uker. 

Om jeg er klar? Njaatjaa, hun må gjerne vente til termin med å komme, men jeg har det på følelsen at hun kommer like over nyttår. Hvorfor vet jeg ikke, det er nok noe med den usikre terminen jeg hadde i begynnelsen.. 

Rent praktisk så er vi vel også ganske klare, en skuff står tom på badet klar til å fylles opp med bittesmå klær, bæresjalbeholdningen er oppdatert, og hengevugga trenger bare å henges opp der den hang for 3 år siden. Seng har vi ikke fått inn enda, men kjenner jeg oss rett så blir også denne babyen en som sover i senga med oss. Der har hun det varmt og godt, trygg i mellom meg og Johannes, og med matfatet aldri langt unna. Johannes har forresten den siste tiden sovet flere netter i egen seng til tidlig morgen, så det kan hende Gunleik også får glede av samsovingen. 

Jeg tenker ikke så mye på fødselen, annet enn at jeg gjerne vil føde i vann denne gangen. Største utfordringen der blir vel at de må skru på vannet når jeg ringer, ellers rekker vi det ikke.Smertene er jeg mentalt klar for, jeg tenker at dette styrer kroppen min, og om jeg bare kan beholde roen ved å fokusere på pusten så er mye gjort. Når en føder på 3 timer så er det uansett overkommelig. Intenst men overkommelig. 

Ventetiden fylles med strikking,tedrikking, kos med barna, sjokolade og kålrot. (!!!)

Da Solveig kom til verden:

Jeg har jo en gammel blogg som jeg begynte å skrive på i 2007  når jeg gikk gravid med Solveig. Den kikker jeg ofte på, og selv om det er mye mobilbilder så er det gode minner uansett. Jeg fant igjen fødselshistorien min jeg skrev da Solveig kom til, som jeg vil dele med dere. Det var en perfekt fødsel, selv om det gikk raskt og jeg ikke rakk å føde i vann. Jeg tenker jo selvfølgelig mye på fødselen om dagen, og siden vi har bestemt oss for sykehusfødsel i stedet for hjemmefødsel, vil jeg veldig gjerne prøve å føde i vann. Men da må de sette på vannet når jeg ringer, ellers rekker jeg det vel ikke;)

Bilde ble tatt like før vi reiste til føden.

vell, det begynte så smått under frustrerte fruer på tirsdagskvelden... termindagen og greier, vi var passe lei av å vente, trodde jo at jeg kom til å føde før siden jeg gjorde det med synnøve..
vell, det startet forsiktig med små tak i ryggen, og jeg våget meg til å si til G at nå troooor jeg det er noe på gang... dette fortsatte, og når frustrerte fruer var slutt, sa jeg til G at jeg tror ikke vi trenger å gå å legge osss, for jeg tror vi må ringe føden nå. Det gjorde jeg, og de sa vi måtte komme med en gang, siden jeg fødte så fort sist gang. nå var vell klokka 22.40 eller noe..
jeg ringte pappa som var på jobb, og sa at nå må vi reise, og han må komme hjem til synnøve. i mens pakket vi, jeg surra rundt med stadig sterkere tak, så sterke at jeg faktisk måtte sette meg ned på gulvet og krølle meg sammen.. da pappa endelig kom var vel klokka litt før halv tolv. det var speilblankt og tåkete på veien ned, så vi måtte kjøre ganske sakte.. det var en meget ubehagelig tur gjennom gjøviks gater, iallefall over fartsdumpene..



da vi kom frem på sykehuset måtte G trille meg opp i rullestol. På føden ble vi møtt av en fantastisk jordmor ved navn Liv. vi ble lagt inn på ei fødestue, og hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt ang fødselen. jeg sa jeg gjerne ville bade, og det skulle jeg få. takene i ryggen ble verre å verre, men de var korte, så det gikk greit. Liv sjekket åpningen, og da hadde jeg jammen 6 cm åpning... en time senere fortsatt i fødeenga sjekket hun igjen, da hadde jeg 8 cm, og hun sa at jeg selv fikk bestemme når hun skulle ta vannet, siden det ikke var noe å vente på.. jeg følte meg ikke helt klar for å presse, men vips så gikk vannet, så da var det ingen vei tilbake..:) jeg tok noen drag med lystgass, men ble bare kvalm,så det hjalp ikke noe..
Gunleik sto hele tiden bak meg, jeg lå på siden, han holdt varme håndkler på korsryggen min, noesom var til stor smertelindring. jeg fikk litt surstoff fordi jeg ble kvalm, noe som var tyisk på slutten av åpningstida visstnok. jeg spurte etter smertelindring når vannet hadde gått, men da sa hun at det rekker vi ikke, for nå kommer jo babyen. det var motiverende, og det gikk bare to rier så fikk jeg presse-trang. jeg tror det var 5-6 pressrier, og plutselig var babyen våres født:) ei nydelig stor og god jente på 4005 gram og 52 cm, hodeomkrets på 36. hun skreik ikke i det hele tatt, bare var varm og god, og kikket nysgjerrig på oss der hun lå på magen min. vi fikk se morkaka, det var fasinerende. jeg måtte sy noen sting, og selvfølgelig hadde de begynt med en ny tråd som skulle knytes på en annen måte, og det var ingen som visste hvordan, så jm måtte gå å lese seg til det før jeg ble igjensydd. hun beklaget det hele, men jeg synes det bare var komisk, og var bare glad alt var over, og vi nok en gang hadde fått en perfekt liten baby:)

det hele var over 17 minutter over 01, så fødselen gikk veldig kjapt denne gangen også. jeg følte at jeg var veldig til stede under hele prosessen, sist var jeg rusa på lystgass, så det er bruddstykker som er borte, men nå følte jeg at jeg fikk jobbet skikkelig med kroppen, og klarte å konsentrere meg når jeg skulle. Gunleik fikk sove over på fødestua, det ble en natt uten så mye søvn, Gunleik snorket og Solveig smattet i boksen sin. når jeg tok henne oppi senga mi, sovnet jeg endelig. rundt 07 på mårran ble vi flyttet til 3-mannsrom. jeg ble tre dager på barsel, da var jeg klar for å begynne den nye hverdagen hjemme. synnøve er veldig stolt storesøster, og har ikke vist noen tegn på sjalusi enda, så det lover godt enn så¨lenge:)

nå er solveig 5 dager gammel, og hun har vel skreket 3-4 ganger til sammen...hun er rolig og snill, bare spiser, sover å bæsjer... og når hun er våken kikker hun på oss med store mørke øyne, som er verdens vakreste:)

Endelig...

Jeg har hatt litt problemer med å finne roen her hjemme etter at jeg ble sykemledt på fulltid. Jeg har følt at jeg ikke har hatt tid til å slappe skikkelig av, alltid er det noe som venter, en klesvask, middagen, den evige vedfyringa.. Men nå er jeg der, nå nyyyyter jeg å tenne opp i ovnen, sitte i 10 minutter å se på flammene, bruke god tid til å kjæle med kaninene og fore hønene. La strikkepinnene gå i to timer uavbrutt, bare fordi jeg kan. Hente barna så vi er hjemme klokka 15, og kan lage middagen sammen.

La vaskemaskina få fred  i flere dager, bare fordi jeg kan ta det igjen uten noe pes. 

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men nå er jeg iallefall mye mer tilfreds, og det er så godt. 

Bekkenet er jo fortsatt mye bedre og mer stabilt, og jeg tror det er fordi frøkna har lagt seg med hodet ned. Det hjelper selvfølgelig på sinnstemningen. Det blir spennende å høre hva både lege og jordmor sier i neste uke. Har tilfeldigvis nemlig både ultralyd,legetime og jordmortime på samme uka. 

For tre år siden..

…ble familien vår beriket med den gode morsomme snille sønnen vår !

Han kom til verden Lørdag 13.11-2010 kl 08.03 i det man kan kalle rekordfart, iallefall for meg. Det gikk en time fra jeg kom inn på føden med 7 cm åpning, til han så dagens lys. Og siden har det vært fart i gutten:) Idag skal vi feire han sånn som vi pleier, med ønskemiddag og kaker og kaffe etterpå. Vi startet dagen grusomt tidlig fordi Gunleik (og Johannes) skulle i fjøset før jobb, med bursdagsang, kokosboller og pakker på senga. Vår snille, omtenksomme og hjelpsomme godgutt synes det er stor stas å bli tre år, men mest stas synes han det var å få møkkskrape så han kan være med på fjøsstellet etter middag.

(min far tok morgenstellt i fjøset,så vi kunne kose oss i stedet)

En hilsen fra magen..

Som alltid sover jeg inmari godt når vi er på hytta, enten som en stein, eller med de villeste drømmer.

I natt drømte jeg en surrealistisk drøm.

Jeg drømte at jeg fødte vårt fjerde barn, og dagen etter var jeg på jobb(!!) og serverte 80 utålmodige personer biff. Da jeg kom hjem for kvelden, satte jeg meg for å amme den nyfødte jenta vår og hun gav meg et blikk eller smil jeg kan ikke huske helt, men det øyeblikket har brent seg fast på minnet mitt. Det var som om øya hennes sa ; Det går bra det her mamma.. 

Hun var så nydelig den jenta vår, helt svart tykt hår, og myk og fin i huden. Og de øya asså.. 






Jeg gleder meg veldig.. gleder meg til å få kjenne på bittesmå babyfingre igjen, snuse på det deilige myke babyhodet og få bære og bysse på en liten bylt igjen. 

En jente!!

Verdens dårligste blogger som ikke følger opp innleggene sine, det er meg.. Men ultralyden viste iallefall en jentebaby i magen min, og terminen ble flyttet ikke mindre enn 23 dager tilbake! Så da blir det januarbaby i stedet for februar:) Det betyr også at jeg må holde på alle de fine blomstete stoffene mine litt til, for hva er vel søtere enn en liten frøken i en myk kjole sydd av gjenbruksstoffer? 

I morgen...

..er det en stor dag for oss. Endelig skal vi få se vår lille spire, og endelig få vite om alt står bra til og om det er en lillebror eller søster. Jeg har aldri bekymret meg for om noe skal være galt med de andre, jeg har egentlig tatt det litt for gitt at babyen i magen har vært perfekt. Slik er det ikke denne gangen, og alt som kan komme til å være galt med h*n har jeg tenkt på. Ikke alvorlige hodebry-bekymringer, men nok til at jeg er forberedt på det meste. Det føles nesten litt urettferdig i det store lotteriet om vi skal få fire helt fullkomne barn. En litt sprø tanke, men den er der, og jeg må takle det..

Det er ikke bare for barna det er spennende å vite om det er en hun eller han der inne. Selv om vi blir glade for begge deler, må jeg nok innrømme at jeg ønsker meg ei lita tulle til. Men for Johannes sin del hadde det vært veldig stas med en gutt, og ikke minst mest praktisk med tanke på arv av klær osv.. Det blir osgå veldig spennende å se om mensterminen stemmer nogenlunde. Jeg er jo så svimete at jeg går jo ikke rundt å husker når jeg hadde mens sist, så det er bare antagelser tatt ut ifra vage minner.

Nå spørrs det bare om jeg får sove i natt, med all denne spenningen i kroppen...

Oppdatering kommer...

Om vi gleder oss?

Jeg har nådd uke 18, og det er mye som skjer!Jeg vokser i rekordfart og babyen sparker mye og tydelig. Deilig. Nå har det virkelig gått opp for oss at vi skal bli seks til vinteren, og det går ikke en dag uten at en av ungene spørr om babyen. I dag var det "Liker babyen tikka masala"? 

 Og "Når skal jeg bli storebror?"   Det føles godt at de er blitt så store og selvstendige på mange måter nå som vi skal få en baby til. De trenger oss veldig fortsatt, men på en litt annen måte enn når de var 2. Johannes blir jo 3 år og 2 mnd når han blir storebror, og det tror jeg er en fin alder.

Idag har jeg vært hos kiropraktor for første gang, siden jeg har hatt vondt i bekkenet den siste uka. Hun fant en låsning som hun knekte opp, og vi ble enige om at jeg skulle gå regelmessig hos henne frem til fødsel. Godt å finne en som kan lindre smertene effektivt. Jeg har også meldt meg på pilateskurs på jobben, og det skal også være veldig godt for bekkenet. Vi har gode dager med mye kos og babyprat, og en kan jo ikke annet enn å glede seg enormt når en mimrer tilbake for snart 3 år siden.

4

Jeg har alltid visst at det har ligget i kortene mine, så sjokkert er jeg ikke. Dog litt nerver har vi, siden det også ligger overdragelse av gård og hussoppussing i kortene våre. Men jeg vet vi kommer til å klare det helt fint, og de tre fine barna våre kommer til å glede seg masse over nykommlingen i februar. 

For en berikelse, jeg tror vi må være verdens heldigste familie .