Farvell November..

Den siste dagen i November benyttet vi fridagen til å gå til skogs. Vår egen skog, som er så vidundelig fin å gå tur i. Vi ente opp i enden av sommerbeitet, der rastet vi og nøt den friske lufta og lufta av bål. Disse turene gir meg så mye, og i det nye året skal vi bli enda flinkere til å ta oss en tur i skogen.  Johannes mente vi kunne overnatte der, siden det var så fint under buskene, og jeg skal jammen ta han på ordet!

Det gode liv.

Anlaug er god på å nyte livet.  Det er så fint å følge henne gjennom dagen, på alle små og store opplevelser. Det første hun gjør etter frokost er å finne frem skoene og si gakkgakk, da skal vi ut å mate hønene. Ofte skal hun vise hønene noe, og ofte finner jeg henne ved gjerdet der hun har en lang samtale med Jenny, den mest sosiale av hønene. Når hun blir lei av det, er det blomstene som skal vannes, og da vanner hun gjerne seg selv også, og plukker blomstene for at vi skal lukte på de. 

Det er så lett å være glad sammen med denne jenta.

Hint av Sommer

Advarsel: mammahjertesmeltkliss.

.

Jeg synes dette stadiet med en ettåring i hus er ganske så fint og fantastisk. Joda, det er litt slitsomt også, hun krabber stort sett enda, spiser jord og elsker kattemat og det morsomste som finnes er å rote ut bøker og klær fra hyller. Men sett bort ifra det er de spontane omfavnelsene med gode lange klemmer, hennes hjertelige latter og det veldig klare kroppspråket det fineste jeg vet akkurat nå. Jeg nyter hver time hun er våken, synes det er helt herlig å oppdage verden sammen med henne. 

Husker jeg sa til en kompis som skulle være hjemmeværende med sin ettåring at han var veldig heldig som fikk den aller fineste tida sammen med barnet sitt. Men han begynte i barnehagen noen uker etter så faren var tydeligvis ikke enig med meg. 

Hvilke stadie av barndommen synes du er det fineste?

9 måneder i denne verden..

Anlaug sitt tre..

I dag har jeg plantet et tre som er helt spesiellt, og som Anlaug kan kalle sitt. Under treet ligger nemlig morkaka som gav Anlaug næring mens hun lå i magen min, og nå skal den nære treet hennes. 

Kaka, som vi kaller den her på gården(noen liker å snakke om den bedre enn andre..) har ligget godt innpakket i fryseren siden fødselen, og endelig har den fått kommet i jorda. Treet jeg har plantet skal gi oss moreller, (eller morkakereller om du vil) og er en hardfør type som heter Stella. Det er visst helt på grensen å plante det her oppe i høyden, 377 meter over havet for å være nøyaktig, men jeg satser på at morkaken vil nære og beskytte treet så Anlaug en dag kan klatre opp i treet sitt og sitte å spise moreller, og fundere på hvordan det var inne i magen min.

Frihet

Min dypeste medfølelse går til foreldrene til de bortførte jentene i Nigeria.