I dag har jeg plantet et tre som er helt spesiellt, og som Anlaug kan kalle sitt. Under treet ligger nemlig morkaka som gav Anlaug næring mens hun lå i magen min, og nå skal den nære treet hennes.
Kaka, som vi kaller den her på gården(noen liker å snakke om den bedre enn andre..) har ligget godt innpakket i fryseren siden fødselen, og endelig har den fått kommet i jorda. Treet jeg har plantet skal gi oss moreller, (eller morkakereller om du vil) og er en hardfør type som heter Stella. Det er visst helt på grensen å plante det her oppe i høyden, 377 meter over havet for å være nøyaktig, men jeg satser på at morkaken vil nære og beskytte treet så Anlaug en dag kan klatre opp i treet sitt og sitte å spise moreller, og fundere på hvordan det var inne i magen min.
2 kommentarer:
For en fin ting og gjøre :)
Dette synes eg rett og slett er vidunderlig Mari.
-håpar du syner oss litt korleis det går med treet.
Alltid kjekt når det er livsteiken frå deg.
Her prøver eg meg litt på sying i kveld,
ei bukse til Alfred. -nå er den klar til samansying, det for skje i morgon når eg kan måle litt på guten. Buksa virka så lito. Hmm, spennande.
Håpar dåko alle har det godt.
Smil frå Elisabeth
Legg inn en kommentar