De siste seks månedene har vært en spennende reise, med store kontraster fra nesten nervesammenbrudd til den overveldende følelsen av ydmykhet og bunnløs kjærlighet for mine fire friske barn. Kanskje det er hormoner som gjør at jeg føler disse tingene så sterkt, de liksom ligger som et lag utenpå meg, alltid tilstedeværende for å minne meg på å verdsette hvert eneste øyeblikk av dagen !
Når Anlaug spreller med beina av glede og smiler sitt bredeste smil, og storesøstrene koser og godsnakker med henne, og Johannes leker at han er pappaen hennes og gir sin varmeste omsorg, da kjenner jeg hvor riktig det her er. Livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar