Det viktigste jeg gjør...

Er å være tilstede i nuet.

Det er så fort gjort å være sammen med barna, og samtidig tenke på middagen, klesvasken som skulle vært hengt opp, jobben i neste uke..osv  Jeg gjør det ubevisst, lar tankene flyte selv om f.eks Synnøve forteller meg noe som hun har opplevd i sin dag.

Jeg øver meg på å være tilstede med hele meg, når jeg har fri sammen med unga. Glemme alt som må/skal/vil/burde gjøres, og bare nyte at akkurat nå, skjer det store ting rett foran meg!  Kidsa opplever noe, lærer noe, skjønner noe nytt, forteller meg noe. 

Når synnøve plutselig svømte 3-4 meter med hodet under vann i går var jeg veldig tilstede og oppmerksom i øyeblikket, og når Solveig plystret skikkelig for første gang for noen dager siden. Men dette er store opplevelser som er lett å bli oppmersom på, det som er den virkelige kunsten er å leve her og nå i hverdagen. 

En god øvelse er å lytte til pusten, og fokusere på den noen minutter og samtidig tenke: jeg puster inn, jeg puster ut, når du gjør det.  En annen god øvelse som jeg ikke er så flink til, er å gjøre alt veldig sakte, da tvinges du til å tenke over hva du gjør, og blir oppmerksom i øyeblikket. 

(En annen og effektiv metode er å trene, bli skikkelig sliten, jogge til du kjenner melkesyra sprenger på og hvert skritt er blytungt.... men denne prøver jeg å unngå;)

Fant et fint dikt som jeg vil dele:

Ett er nødvendig
av Hans Børli

Ett er nødvendig- her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Ha en god kveld:)