Det var da Johannes og jeg tok vår daglige vanningsrunde i grønnsaksåkeren og
jeg hørte fornøyd kakling fra både småjenter og kyllinger i hønehuset at det slo meg;
Så enormt glad jeg er for at ungene våre får vokse opp akkurat her. Den naturlige tilnærmingen til dyr og jord, med alt det fører med seg veier tungt i sekken av erfaringer de skal bære med seg resten av livet. Jeg kjenner jo det selv, siden jeg har vokst opp her med pappa som fulltidsbonde.
Mating og stell av dyrene på gården og vanning av planter og vekster rundt om på gården er en naturlig del av aktivitetene vi driver med ute, og ungene er alltid med, på et eller annet vis.
Her hender døden er på besøk, som i fjor høst da en kalv ved navn solveig hadde blitt syk og døde.
Eller da Albin, kaninen vi bare har hatt i et år døde mens vi var på fjelltur. (antagelig har den hatt en litt for het natt med a Ludde, så det ble rett å slett for mye for han..)
Jeg kan tenke meg at det vil stå 3 nysgjerrige unger i vinduet å se på når vi skal slakte hanene som blir til overs. Kanskje de gråter litt for hanen, men de vil også lære at slik er livet, og det må til for at hønene våre skal ha det godt, og for at vi skal få mat på bordet. (nå skal ikke vi prøve å være helt selvforsynte med kylling, og jeg vil tro at det blir noen litt mer høytidlige måltider enn når vi spiser kyllingen fra prior)
Jeg tenker at uansett hvilke livsførsel barna våre velger når de blir voksne, vil de alltid huske hvor gøy det var å dra reddiker opp av jorda, eller smaken av den aller første tomaten eller jordbæra om sommeren. Eller ikke bry seg så mye om møkklukta når de kjører forbi et jorde om våren, fordi de vet at det trengs for at gresset skal vokse.
