Denne frøkna her...

..Gav sin kjære mor en real støkk idag.

Vi var på vei hjem fra en bursdag, hun i rask gange, jeg å solveig med Johannes i vogn i 4-åringens tempo, og Jammen så stikker ikke jentungen av! Veien er over en bru, gjennom en liten skog, gjennom et boligfelt, krysse en riksveg 2 ganger uten fotgjengerfelt, så opp en liten bakke så er hun hjemme. Stolt som en hane var hun da jeg kom heseblesende hjem, med Solveig på slep. Jeg hadde sett henne innimellom, så jeg visste at hun var på rett vei og at hun var helskinnet, så jeg hadde litt tid til å tenke meg om hvordan ialledager skulle jeg reagere på slik oppførsel. Den første reaksjonen ville jo vært å si (lettere hysterisk) til henne at hun aldri måtte stikke av fra oss, og at det var farlig å gå på veien alene,at det kunne komme slemme menn med godteposer  osv,osv..

Men så tenkte jeg meg om, og hun er faktisk snart 6 år, og skal snart begynne å gå denne veien til og fra skolen,så for ikke å ta helt motet og selvtillitten fra henne sa jeg bare; 

"Guri malla så fort du har gått" også fortalte jeg henne om hoppeballen jeg å Solveig oppdaget litt nede i grøftekanten, så vi gikk for å hente den. Jeg merket på henne at hun synes det var rart at jeg ikke sa noe mer om at hun stakk av, men vi sa ikke mer om det.

Helt til i kveld ved sengekanten... Da måtte jeg fortelle henne at jeg hadde vært livredd for henne, men samtidig var kjempestolt av at hun var så stor og klarte seg selv. 

Hun bare klappet meg på hodet å sa: "jammen mamma, jeg ser meg jo for, to ganger  til hver side, det er ikke noe å gjøre med det!"